In Memoriam Elsa Tuft

Fredag 17. april 2009, ble mormoren min drept i en trafikkulykke.


Mormor, Du var den eneste jeg snakket med hver eneste dag, og jeg er svært takknemlig for de stundene ved middagsbordet vi hadde i lag. Hjemmelaget luksusmiddag med dessert hver dag er nok heller ikke mange 27-åringer forunt. Takk for maten, mormor. Det var kjempegodt.
Du var så ung til sinns og vi pratet så lett sammen. Du hadde en egen evne til å lese meg og uten å si noe direkte, holdt du motet mitt oppe. Hele tiden. Jeg trenger deg ennå.
Det gikk ikke opp for meg, av meg selv, den dagen, men hadde jeg ikke vært syk de siste årene, hadde jeg ikke fått bo i samme hus, og bli så kjent med deg, som jeg gjorde. Det gir litt mer mening sånn. At jeg ikke nødvendigvis var uheldig å bli syk, men i stedet var så heldig å komme så nær noen som har gått perfekt gjennom et langt liv og spredd glede,raushet, stabilitet og trygghet mot alle rundt seg. For det eksisterer ikke et ondt ord om deg. Jeg måtte faktisk spørre mamma hva presten mente med at når noen dør i denne alderen så er det ofte uoverenskomster o.l. Du ville alle alt godt. Nå som du ikke er her, vises tapet av deg så altfor tydelig. Jeg finner ikke balanse, og det er så mye gråere.

Du var lynkjapp. Kanskje var det årene på Posten, eller du hadde en overmenneskelig sans for administrative- oppgaver og -løsninger, for det du tok for deg av data og internett gikk raskere enn forventet for personer på halvparten av din alder. Det var som du hadde en drivkraft og motivasjon av glødende kull.

Du var bedre enn Vinskvetten kan beskrive en bestemor.
Sylta og safta, og sammen med Bessen, gi oss barnebarna de sprekeste besteforeldrene jeg kan forestille meg.
Jeg kommmer til å savne de gode lefsene og bringebærsyltetøyet ditt.


Vi finner en svak trøst i at du fikk leve et 77 års langt liv, fikk både barn, barnebarn og oldebarn. Du var ung til sinns og lett å snakke med. Du ville de beste for oss alle, og var alltid i godt humør og alltid glad.Du var kjempeaktiv i trimmen hver mandag og du var på en måte en av dem som skulle overleve oss alle. Så skjer noe så unødvendig som dette.

Jeg savner deg så grådig, mormor! Hver dag.

Artikkelen på bt.no
http://www.bt.no/lokalt/bergen/article830104.ece

Så lenge vi minnes,
skal du også finnes


(fritt etter Hans Inge Fagervik)

PS: Minnebøkene dine blir større og tykkere hele tiden.