Fukt og avskum i Andreas

Nå har jeg vært to uker på rehab for opptrening med fysio- og ergoterapeut. Og det det var faktisk like før jeg måte nyte forrige helg på isolat pga. at nivået av hvite blodceller var vel lavt. Dette kunne jeg jo ikke, så jeg ba immunforsvaret innstendig om å ta seg sammen, så jeg kunne få meg litt perm. For det er det de kaller det. Med god grunn, for treningen er hard, så hard at avfallssystemet mitt ikke er pålitelig før etter noen få forholdsvis normale dager hjemme. Dermed blir også lakserende kaffi med koffein kuttet ved måltidene pga. avstand til nærmeste toa Nå kan dette riktignok skyldes både mat, sosialliv og kanskje litt psyke. Fåglarna vet. Som ved kreftavdelingen passet jeg lite inn ift. alder og livssituasjon. Her var jeg klart ikke den flinkeste til å bare begynne å prate med de andre pasientene, (pga egen epilepsifrykt har jeg blitt dårligere der ettersom det stresser) så det sosiale får jeg ta på egen kappe.
Forrige uke tok jeg MR-bilder på onsdag. Mandag fikk jeg, i møte med kreftlegen, vite at stråling og cellegift, hadde bremset eller stoppet veksten på svulsten(avhengig av hvor en så)Dette var jo gledelig nytt,selv om jeg naturligvis hadde håpet på symptomforbedring og tilbakegang i tillegg. Nå må alle ønskede funksjoner kjempes for, og fingre krysses for at det ikke skjer vekst. I morges ble jeg vekket av en blodhenter, som innsamlet en blodprøve, hvis godkjent sender meg inn i neste cellegiftkur på mandag. Jeg håper på dette ettersom jo raskere jeg er ferdig med alle (maks tre til nå), jo bedre. så kommende uke, blir trolig ganske pudding, men jeg er i gode hender her jeg bor hjemme-hjemme hos mamma og pappa i hvert fall inntil badet er dusj-restaurert på Hylkje.Jeg trengte nemlig en dusjløsning som var litt mindre potensielt livsfarlig å stige ut av, for en som nå befinner seg noe uti periferien i forhold til vanlig befolkning med tanke på stødighet. Under oppholdet har jeg fått slanket bort litt bilring for å skåne knærne mest mulig. Det var litt tilfeldig også, men det får så være. Det vokste nemlig litt bilring ironisk nok under forrige cellegift under innleggelsen på kreftavdelingen. Hemmeligheten der, var trolig frokost på rommet. Nå ble det slanking etter økonomisk metode. Altså mer ut enn inn. Jeg mistet også appettitten etter noen måltider i samlet forsamling fordi jeg blir uvel med mye uvant uro rundt bordet og mange samtidige samtaler. Fint for meg i dette tilfellet. Tror vi snakker i overkant av fem kilo ned, og knærne jubler.