Back on track

Nå er jeg endelig tilbake på Hylkje, og selv om det er kjempekjekt å spise frokost i lag med andre, ikke minst slippe å lage den selv, så er friheten og det å slippe å overvåkes for hvert steg, utrolig herlig. Jeg har ansatt solsøster Synnøve til å komme inn hit noen ganger i uken for rydding, selskap, klesvask, støvsuging og sånn. Mot betaling selvsagt. -Kan jo ikke utnytte familien til det ytterste bare fordi de er snille, liksom.
Medisinsk har jeg etter kreftlegens ordre, trappet ned på steroidene som hjelper mot overdreven blodtilstrømming til hjernen, altså en form for hjernekrymp. På det aller laveste nivået, ble jeg så klønete at den selvtilliten jeg hadde fått i god tro om at jeg hadde blitt friskere, forsvant på noen dager ettersom jeg kjente meg i langt større fare for å tryne ugjen. Etter å ha gått litt opp igjen, ligger jeg ennå på et veldig lavt nivå, men med samme funksjonsgrad som før, i tillegg til at det er innenfor nedtrappingsplanens plan B. -Altså ved økende symptomer, gå til dose x. Så det er godt nytt. I slutten av mnd, skal jeg ta CT-bilde av armen og til kreftlegen. Vi får se om systemet har tatt seg sammen såpass at jeg er klar for nye behandlinger. Nå nyter jeg dagene med store frokoster og is- og solslikking når anledningen byr seg. Fasttelefon og trygghetsalarm er også på vei, i tilfelle uhellet skulle være ute. Så om jeg ikke får en kjapp og grei symptomstilbakegang i denne omgang, er det mange mellomviktige ting som klaffer, og jeg har det i grunn ganske så bra iom. at Håvard og Synnøve og mamma og pappa ofte kommer innom. I tillegg kommer ei søt jente fra Sunniva-klinikken innom ca en gang annenhver uke for å sikre at jeg får litt sosialliv og noen å snakke med utenom familien og med taushetsplikt om det skulle være nødvendig. Når folk ikke er på jobb eller bortreist på ferie, er vi også en gjeng som samles hos meg ca to søndager i mnd. for mmmatlaging og ser en film mens vi spiser. Fôr- og filmorgier kaller vi dem. Jeg vil ikke si jeg gjør så veldig mye nytte for meg, men jeg har nå mine bilde- og lydprosjekter. De går veldig mye saktere med kun én hånd, men likevel syns jeg det er viktig å ha et og annet dagsmål å få unnagjort og være fornøyd med når hodet treffer puten om kvelden